Historie

Opprinnelsen til den internasjonale kvinnedagen

Sist oppdatert: 1. juni 2026

Den internasjonale kvinnedagen ble ikke skapt av én person, én hendelse eller ett land. Den vokste frem fra et møtepunkt mellom arbeiderbevegelsen, stemmeretts-kampen og den internasjonale sosialistiske bevegelsen i begynnelsen av det 20. århundret — og ble til gjennom to tiår med politisk mobilisering på tvers av landegrenser.

Bakgrunnen — kvinner i arbeidslivet på 1800-tallet

For å forstå hvorfor en internasjonal kvinnedag oppsto i 1910, må man forstå situasjonen som skapte den.

I løpet av 1800-tallet ble millioner av kvinner en del av den industrielle arbeidsstyrken i Europa og Nord-Amerika — i tekstilfabrikker, sigarfabrikker og vaskerier. De arbeidet under forhold som i dag ville vært utenkelige: tolv til fjorten timers arbeidsdager, minimale lønninger, ingen rett til organisering og ingen lovgivning som beskyttet dem.

Parallelt vokste stemmeretts-bevegelsen. I USA hadde Seneca Falls-konvensjonen i 1848 formulert kravet om politisk likestilling for kvinner. I Storbritannia hadde Emmeline Pankhurst i 1903 stiftet Women's Social and Political Union — suffragettene — som tok i bruk stadig mer radikale virkemidler for å tvinge frem stemmerett.

I arbeiderbevegelsen ble det tydeligere at kvinners rettigheter ikke var et sidespørsmål, men en integrert del av kampen for sosial rettferdighet.

Den amerikanske forløperen — 1909

Det direkte forbildet for den internasjonale kvinnedagen kom fra USA.

28. februar 1909 arrangerte det amerikanske sosialistpartiet den første nasjonale kvinnedagen i USA — National Woman's Day. Markeringen ble holdt i New York og samlet tusenvis av arbeidende kvinner som demonstrerte for stemmerett og bedre arbeidsforhold.

Bakgrunnen var blant annet streiken i 1908 blant tekstilarbeidere i New York — den såkalte «Uprising of the 20,000» — der overveiende unge, jødiske innvandrerkvinner hadde gått ut i streik mot uutholdelige arbeidsforhold.

Den nasjonale kvinnedagen i USA ble markert igjen i 1910 og satte et direkte avtrykk på det som skjedde i København måneder senere.

Clara Zetkin og kongressen i København — 1910

I august og september 1910 samlet den Andre Internasjonales sosialistiske kvinnekongress seg i København. Over hundre delegater fra sytten land var til stede.

Den sentrale skikkelsen var Clara Zetkin (1857–1933) — tysk sosialist, redaktør av bladet Die Gleichheit («Likhet») og en av sin tids mest innflytelsesrike feministiske stemmer. Zetkin hadde i årevis argumentert for at arbeiderbevegelsen måtte integrere kvinnekampen som en grunnleggende del av sin politikk, ikke behandle den som et sekundært spørsmål.

På kongressen i København fremmet Zetkin — sammen med den danske aktivisten Kate Duncker — forslaget om å innstifte en internasjonal kvinnedag. Forslaget lød at kvinner i alle land, hvert år på samme dato, skulle arrangere demonstrasjoner for stemmerett og politiske rettigheter.

Kongressen vedtok forslaget enstemmig.

De første internasjonale markeringene — 1911

19. mars 1911 ble den første internasjonale kvinnedagen markert.

Datoen var valgt med symbolsk hensikt: 19. mars var jubileumet for Berlinrevolusjonen i 1848, da den prøyssiske kongen for første gang lovet å gi kvinner stemmerett — et løfte han aldri holdt.

Markeringene fant sted i Østerrike, Danmark, Tyskland og Sveits. Antallet deltakere oversteg én million. I Wien alene marsjerte over 30 000 kvinner. I Berlin holdt Rosa Luxemburg og Clara Zetkin appeller til fulle saler.

Kravene var tydelige: stemmerett, rett til å inneha offentlige verv, rett til fagorganisering og likestilling i arbeidsliv og utdanning.

I 1913 sluttet Russland seg til markeringen, og de følgende årene spredte dagen seg til stadig flere land.

8. mars og Petrograd — 1917

Datoen 8. mars ble ikke valgt fra starten. Den ble fastsatt gjennom en historisk hendelse.

8. mars 1917 — 23. februar etter den julianske kalenderen som da var i bruk i Russland — gikk arbeidende kvinner i Petrograd ut i streik og demonstrasjon. Kravet var enkelt og desperat: brød og fred. Russland hadde vært i krig i tre år. Matmangelen var akutt. Krigen krevde stadig flere liv.

Demonstrasjonen 8. mars 1917 ble gnisten som antente det som ble februarrevolusjonen. I løpet av få dager sluttet arbeidere og soldater seg til, tsaren abdicerte, og det romanovske dynastiets tre hundre år lange styre tok slutt.

På den kommunistiske internasjonalens konferanse i Moskva i 1921 ble 8. mars formelt vedtatt som den internasjonale kvinnedagen — til minne om hendelsene i Petrograd fire år tidligere.

FNs anerkjennelse — 1977

I 1975 — det internasjonale kvinneåret — begynte FN å observere 8. mars for første gang. I 1977 vedtok FNs generalforsamling resolusjon 32/142, som offisielt proklamerte en FN-dag for kvinners rettigheter og internasjonal fred. De aller fleste land valgte 8. mars som sin dato.

FNs anerkjennelse løftet dagen fra en politisk bevegelsestradisjon til en universelt anerkjent internasjonal merkedag. I dag fastsetter UN Women et offisielt tema hvert år.

«Denne internasjonale kvinnedagen må være en agitasjonsdag for å akselerere gjennomføringen av våre krav om politisk likestilling for kvinner.»

Fant du en feil eller har du et tillegg? Send oss en melding.